Residency
Aldea's residency programme provides a platform for research and production — mutual exchange between international artists and the institutions that constitute the art scene in Vestland. Now in its ninth year, the programme enables artists, curators, and writers to think, create, and connect, across perspectives and disciplines.
Residencies offer space and time to work. They are intended for professional contemporary artists with specialised training and recognition among their peers, and for the public presentation of work in a professional context.
Artists-in-residence travel to Bergen and are accommodated near the harbour. Individual studios are available to residents who require them; studios are accessible twenty-four hours a day and sit alongside the Pro User workshops on the seventh floor of C. Sundts gate 55.
Artists-in-residence are selected in multiple ways: through partnerships, by invitation, and via open call. To receive notice of open calls and other updates, join the mailing list.
Past Residents
Isan Maher
Isan Maher (f. 1986) er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo med en bachelor i billedkunst i 2021 og en master i billedkunst i 2023. Arbeidene hans omfatter installasjon, video, lyd og grafikk. Maher blander fakta og fiksjon og bruker samtidens kommunikasjonsteknologier til å konstruere fortellinger som undersøker hvordan tid og sted påvirker menneskelige historier.
Kåre Aleksander Grundvåg
Kåre Aleksander Grundvåg ble født i 1984 i Tromsø, hvor han bor og arbeider. Grundvåg er utdannet ved Kunstakademiet i Tromsø og er for tiden stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved UMAK, Tromsø og KMD, Bergen. Gjennom ulike skulpturelle teknikker og prosessbaserte prosjekter utforsker Grundvåg en ikke-menneskelig arkitektur. Materialeksperimentering, biomimetikk og tradisjonell kunnskap inngår som elementer i praksisen, med det nordnorske kystlandskapet som referanseramme.
Ørjan Amundsen
Ørjan Amundsen er en norskbasert kunstner med en kunstnerisk praksis som omfatter video, musikk og tekst. Sentralt i komposisjonsmetoden hans står appropriasjon — redigering, manipulering og sammenstilling av allerede eksisterende visuelt materiale, tekst- og lydmateriale. Kjernen i de fleste av arbeidene er en undersøkelse av hvordan digitale medier brukes til å konstruere, forsterke og opprettholde fortellinger, verdensbilder og ideologier, og en synliggjøring og diskusjon av de semiotiske og estetiske «språkene» som disse prosessene rommer. Amundsen har en bachelorgrad (BFA) fra Kunstakademiet i Tromsø og en mastergrad (MFA) fra Kunstakademiet i Trondheim. Amundsen har tidligere stilt ut og vist arbeider ved Kunstnernes Hus, Oslo; Coast Contemporary, Trondheim; Arctic Moving Image & Film Festival, Harstad; Whitechapel Gallery, London og Bergen Kunsthall.
Andrea Martinucci
Andrea Martinucci (1991, Roma) er en billedkunstner som bor og arbeider i Milano. Forankret i maleriet og gjennomtrengt av filmatiske og digitale språk, undersøker Martinuccis praksis forholdet mellom bilde, minne og endrede bevissthetstilstander. Verkene hans utforsker hvordan objekter og visjoner kan virke utover sin funksjonelle verdi, og genererer ustabile og åpne betydningslandskap.
Gjennom strategier som innramming, montasje og sekvensering konstruerer han visuelle konstellasjoner som fungerer etter ikke-lineær logikk, og skaper spenning mellom persepsjon og temporalitet. Han har deltatt i utstillinger og programmer ved institusjoner som Fondazione Giuliani (Roma, 2026); Fondazione Baruchello (Roma, 2025); GAMeC (Bergamo, 2025); Museu Nacional da República (Brasília, 2025); Triennale Milano (Milano, 2023); Aldea (Bergen, 2023); Fondazione ICA (Milano, 2022); Istituto Centrale per la Grafica (Roma, 2022); MACRO (Roma, 2021); Italian Cultural Institute (Los Angeles, 2021); ZETA – Contemporary Art Center (Tirana, 2021) og Palazzo Reale (Milano, 2019).
Portrett: Jessica Soffiati.
Jonathan Vervoort
Jonathan Vervoort (f. 1995) er en nederlandsk kunstner basert i Amsterdam, hvis praksis beveger seg mellom digital eksperimentering og materiell tradisjon. Han undersøker hvordan digitale inngrep forvandler materialers identitet, og skaper hybride verk der naturlige objekter, historiske materialer og digitale prosesser møtes. Metodene hans omfatter 3D-printet porselen, 3D-modellering og 3D-skanninger av naturlige elementer som gress, mose, blader og grener.
Han studerte ved Willem de Kooning Academy i Rotterdam (2013–2017) og fullførte en Master of Fine Arts ved Sint Lucas Antwerpen (2020–2021), og tok senere studier ved Codam Coding College i Amsterdam (2024). I 2023 deltok han i Aldeas residensprogram i Bergen, Norge, og stilte ut i gruppeutstillingen *Elevator Poetics* ved Aldea Gallery samme år.
Nyere arbeider har dreid seg om keramikk laget under Arita Japan Porcelain Residency (Mondriaan Fonds, Arita, Japan), der naturlige objekter samlet over hele Kyushu ble 3D-skannet og overført til porselen. Denne verksserien ble presentert i hans separatutstilling *Ground, Grammar, Glitch* ved LAID BUG gallery, Tokyo, i 2026. Hans tidligere separatutstilling *You came, you saw, you continued scrolling* ble vist ved Base-Alpha Gallery, Antwerpen, i 2022.
Nyere gruppeutstillinger omfatter *Wij zijn Natuur* ved Singer Laren Museum og *Beelden in Leiden* (begge 2025), samt *Prospects* ved Art Rotterdam (2024). Arbeidene hans har vært støttet av en rekke stipend og tilskudd, blant dem Mondriaan Fonds Project Stipendium (2024) og Stichting Stokroos-stipend for eksperimentering og håndverk.
Representert av Ingen eksklusiv galleritilknytning er bekreftet. Har hatt separatutstillinger med Base-Alpha Gallery, Antwerpen (2022) og LAID BUG, Tokyo (2026).
Katarina Sylvan
Katarina Sylvan er en svensk billedkunstner som arbeider på tvers av skulptur, tekst, bilder og lyd. Praksisen hennes undersøker språkets sammenfiltrede forhold til fenomenene det forsøker å beskrive, ofte med en scenografisk, installasjonsbasert tilnærming der objekter, fotografisk collage og levende bilder arrangeres i et rom. Tilbakevendende verk som *Two Blue Fencers* (2022) — en bilde-for-bilde-animasjon som rekonstruerer en omstridt fektekamp ved hjelp av glitter og kontorskanner-bilder — eksemplifiserer hennes interesse for sviktene i tekniske og byråkratiske systemer og glidningen mellom en hendelse og dens representasjon.
Hun tok en BA i billedkunst ved Konstfack, Stockholm (2011–2014), en MA i skulptur ved Royal College of Art, London (2017–2019), og gjennomførte forskningsstudier i The Photographic Artist Book ved Kungliga Konsthögskolan (Royal Institute of Art), Stockholm (2021–2022). I 2019 mottok hun Kenneth Armitage Foundation Young Sculptor Prize. Hun har hatt en rekke tilskudd og residensopphold, blant annet fra Konstnärsnämnden (the Swedish Arts Grants Committee), Cité internationale des arts, Paris (2021), og Aldea Residency i Bergen (2023), der hun stilte ut i gruppeutstillingen *Elevator Poetics* sammen med Andrea Martinucci og Jonathan Vervoort.
Sylvan er medgrunnlegger av det kunstnerdrevne galleriet Antics i Stockholm (sammen med Max Ronnersjö) og er tilknyttet forlaget Luxemburg Press. Nyere aktivitet har vært konsentrert mellom Stockholm, London og Berlin. I 2025 presenterte hun separatutstillingen *Sylvania* ved Piccalilli Gallery, London, og deltok i gruppeutstillinger som *Darling* ved Spritmuseum, Stockholm, *CLOSER* i Bologna, og *European Renovation* i Stockholm. En duoutstilling med Adrian Olas, *Luxemburg Press*, kuratert av Carla-Luisa Reuter, er planlagt ved Switchboard, Berlin, i 2026.
Representert av Medgrunnlegger av det kunstnerdrevne galleriet Antics, Stockholm; tilknyttet Luxemburg Press (forlag). Ingen konvensjonell kommersiell gallerirepresentasjon identifisert.
George Henry Longly
George Henry Longly er en britisk tverrfaglig kunstner, født i 1978 og bosatt i London. Han arbeider på tvers av skulptur, installasjon, video og design, og praksisen hans trekker på museologi, antropologi, populærkultur, forbrukerkultur og samtidsliv for å stille spørsmål ved hvordan ting vises frem og betraktes. Utstillingssystemer, montre, betraktningsstrukturer og rammeverkene som former kunstopplevelsen står sentralt i hans forskning, som ofte utforsker forholdet mellom kropper, objekter og omgivelsene — kommersielle, museografiske eller scenografiske — som presenterer dem.
Longlys nyere arbeid utforsker materielle og geologiske forestillingsverdener: prosjektet hans MEGABRECCIA (vist hos Nicoletti, London) ble anmeldt av Martin Holman i Art Monthly, og nyere skulptur har i økende grad vendt seg mot marmor og stein ved siden av hans pågående bruk av levende bilder. I 2023 hadde han et residensopphold ved Aldea i Norge (16. mars – 16. april 2023), og stilte ut i gruppeutstillingen NON-HUMAN-MATTERS i Aldeas galleri sammen med Nicolas Lamas og Natalia Domínguez Rangel.
Tidligere prosjekter omfatter separatutstillingene "We All Love Your Life" (Red Bull Studios, New York, 2016) og "The Smile of a Snake" (Galerie Valentin, Paris, 2016), samt presentasjoner ved Palais de Tokyo, Paris, og Fiorucci Art Trust. Gruppeutstillinger omfatter "The Boys, the Girls and the Political" (Lisson Gallery, London, 2015) og "Prediction" (Mendes Wood DM, São Paulo, 2016). I 2021 mottok han et Artist Development Bursary fra The Box, Plymouth.
Representert av Nicoletti, London (nåværende). Tidligere tilknyttet Galerie Valentin, Paris, og Koppe Astner, Glasgow.
Natalia Domínguez Rangel
Natalia Domínguez Rangel er en colombiansk/nederlandsk visuell lydkunstner og komponist som bor og arbeider mellom Wien og Amsterdam. Hun arbeider på tvers av skulptur, installasjon og performance, og utforsker krysningspunktet mellom lyd og skulpturell form, der hun forstår skulptur mindre som et statisk objekt enn som et akustisk «tilfluktssted» — et intimt, gjenklingende rom utformet for å romme et bestemt lydkonsept, et opptak eller et minne. Verkene hennes responderer direkte på sine omgivelser, og tar utgangspunkt i hverdagslytting og de akustiske forholdene på et gitt sted.
Sentralt i praksisen hennes står spørsmål om kroppslig autonomi, inkludering og solidaritet, ved siden av en vedvarende oppmerksomhet mot materialiteten i både skulptur og lyd. Hun forstår lytting som en form for «akustisk handlingskraft», og arbeider for å forsterke fortidde stemmer og for å utvide lytting utover det menneskelige mot videre økologier. Hun er medlem av det rent kvinnelige kollektivet laschulas, en gruppering av musikere, lyd- og billedkunstnere og kuratorer.
Domínguez Rangel har stilt ut over hele Europa og i Amerika, blant annet i Nederland, Østerrike, Norge, Italia, Sveits, Tsjekkia, Spania, New York, Mexico City og Bogotá. I 2023 gjennomførte hun et residensopphold ved Aldea i Norge, der hun viste verk i gruppeutstillingen NON-HUMAN-MATTERS sammen med George Henry Longly og Nicolas Lamas — en kontekst tett knyttet til hennes interesse for mer-enn-menneskelig lytting og økologi.
Hun er mottaker av den femte utgaven av Mario Merz-prisen, tildelt av Fondazione Merz (Italia), og av Tera de Marez Oyens-prisen for musikkomposisjon i Nederland. Siden 2017 har hun undervist i lydstudier ved instituttet for Design Art Technology ved ArtEZ University of the Arts i Arnhem, og hun har forelest ved Columbia University i New York og ved mdw, Die Angewandte og Akademie der bildenden Künste i Wien.
Portrett: Eva Kelety.
Nicolas Lamas
Nicolás Lamas (født i Lima, Peru, 1980; bor og arbeider i Brussel) er en peruansk-belgisk kunstner som arbeider i skjæringspunktet mellom kunst, vitenskap, teknologi og hverdagskultur. Med utdanning fra Pontificia Universidad Católica del Perú, Universidad de Barcelona og HISK (Higher Institute for Fine Arts) i Gent, bygger han skulpturelle assemblasjer som kombinerer ulike materialer, livsformer, teknologiske artefakter og språklige referanser. Ved å smelte sammen og rekontekstualisere hverdagsfragmenter med historiske og arkeologiske objekter, visker arbeidene hans ut tidsmessige grenser og oppløser det strenge skillet mellom disipliner, og fremhever det sammenvevde forholdet mellom menneskekroppen og organisk og uorganisk materie.
Praksisen hans iscenesetter ofte et hierarkiløst samspill mellom menneskelige og ikke-menneskelige krefter — en interesse som knytter seg tett til temaene i residensoppholdet hans i 2023 og utstillingen NON-HUMAN-MATTERS hos Aldea. Tilbakevendende tråder er industriprodukter, menneskets spor i naturen og forholdet mellom kropp og teknologi, som han behandler som en slags spekulativ arkeologi over samtiden.
Lamas har stilt ut bredt over hele Europa. Nylige separatutstillinger omfatter "fluid minds" hos max goelitz (2025) og "Scenarios for Coexistence" i Ljubljana (2024), med tidligere separatutstillinger ved Stedelijk Museum voor Actuele Kunst (S.M.A.K.), Gent, og Friends of S.M.A.K. (2021). Arbeidene hans har vært vist i gruppeutstillinger og samlinger ved institusjoner som MUMOK og MAK i Wien, MAAT i Lisboa, HOW Art Museum i Shanghai og Museum of Modern Art i Warszawa. I 2025 vant han en konkurranse om en permanent installasjon ved det nye Centre of Physics i Graz, og arbeidene hans fortsetter å sirkulere gjennom messer og utstillinger i Belgia, Tyskland og Østerrike fram mot 2026.
Representert av max goelitz (München/Berlin); også vist hos Meessen De Clercq (Brussel).
Botond Keresztesi
Botond Keresztesi (f. 1987, Marosvásárhely/Târgu Mureș, Romania) er en rumensk-ungarsk kunstner basert i Budapest, som arbeider med maleri, tegning og stedsspesifikke maleriinstallasjoner. Arbeidene hans remikser referanser hentet fra kunsthistorien, populærkulturen, det virtuelle og det dagligdagse, og kombinerer maskering, airbrush og tradisjonelt penselarbeid i olje og akryl. De resulterende lerretene smelter sammen til fragmenterte, drømmeaktige landskap — en "techno-surrealisme" der internettbilder, designobjekter og kunsthistoriske motiver sirkulerer sammen innenfor ett og samme billedrom.
Han har hatt separat- og duoutstillinger internasjonalt, blant annet The Opium Smoker's Dream ved The Hole, New York (2022), samt Brother Moon, Sister Sun (med Ádám Horváth) og Came from the East, Heading North ved Future Gallery, Berlin (henholdsvis 2022 og 2025). Tidlig i 2025 presenterte han sin første institusjonelle separatutstilling, Sleep Muse After Several Snoozes, ved X Museum i Beijing.
Arbeidene hans har også vært vist i gruppeutstillinger og ved institusjoner som Ungarns nasjonalgalleri, Budapest; Schloss, Oslo; Galerie Derouillon, Paris; Carl Kostyál, Malmö; Damien & The Love Guru, Brussel; og Kunstfort, Vijfhuizen (NL). Sist er han med i gruppeutstillingen Velocity ved Future Gallery, Berlin (februar–mars 2026).
Representert av Future Gallery, Berlin; har også stilt ut med The Hole, New York.
Michał Knychaus
Michał Knychaus (f. 1987, Polen) er en polsk kunstner bosatt i Poznań. Siden 2016 har han arbeidet sammen med Ula Lucińska som kunstnerduoen Inside Job. Begge er utdannet fra avdelingen for Intermedia ved University of Arts i Poznań. De to var gjestekunstnere ved Aldea (Norge) våren 2022 og stilte ut sammen som Inside Job i VORACITY LOOP på Aldea-galleriet samme år.
Knychaus arbeider nesten utelukkende som del av en duo, og praksisen hans dreier seg om flerlagede, objektbaserte miljøer som forener industrielt, kirurgisk og mekanisk materiale — rustfritt og kirurgisk stål, laserskåret og deretter formet og polert for hånd — med sarte, organiske og plantelignende former i lin, silke, organza og voks. Mange prosjekter tar utgangspunkt i katastrofale eller spekulative scenarier, der hjemsøkelser fra fortiden og futuristiske projeksjoner flettes sammen; tilbakevendende motiver omfatter tistler som koloniserer post-industrielle ruiner og bildemateriale hentet fra det middelalderske Voynich-manuskriptet. Duoen behandler fiksjon som en arbeidsmetodikk, og varsler dystopier og utopier for å teste deres grenser og for å ta opp miljømessig, sosial og geopolitisk endring.
Som Inside Job har de mottatt 2nd Hana Future Art Award (2026) og Młoda Polska-stipendet (2026); de var finalister i Artagon IV, Paris (2018); og mottakere av Poznań Artistic Scholarship (2023), Poznań City Award for Emerging Artists (2020) og prisen fra det polske kultur- og kulturarvdepartementet (2018). Utvalgte utstillinger og residenser omfatter eastcontemporary (Milano), FUTURA (Praha), Hot Wheels Projects (Athen), BSMNT (Leipzig), den 34. Biennale of Graphic Arts (Ljubljana), Kunsthalle Baden-Baden, Zachęta National Gallery of Art (Warszawa), Platform Stockholm, samt residenser ved RUPERT (Vilnius), Brno House of Arts og Aldea (Bergen).
Ula Lucińska
Ula Lucińska (f. 1992, Polen) er en polsk kunstner bosatt i Poznań. Siden 2016 har hun arbeidet sammen med Michał Knychaus som kunstnerduoen Inside Job. Begge er utdannet fra avdelingen for Intermedia ved University of Arts i Poznań. De to var gjestekunstnere ved Aldea (Norge) våren 2022 og stilte ut sammen som Inside Job i VORACITY LOOP på Aldea-galleriet samme år.
Lucińska arbeider nesten utelukkende som del av en duo, og praksisen hennes dreier seg om flerlagede, objektbaserte miljøer som forener industrielt, kirurgisk og mekanisk materiale — rustfritt og kirurgisk stål, laserskåret og deretter formet og polert for hånd — med sarte, organiske og plantelignende former i lin, silke, organza og voks. Mange prosjekter tar utgangspunkt i katastrofale eller spekulative scenarier, der hjemsøkelser fra fortiden og futuristiske projeksjoner flettes sammen; tilbakevendende motiver omfatter tistler som koloniserer post-industrielle ruiner og bildemateriale hentet fra det middelalderske Voynich-manuskriptet. Duoen behandler fiksjon som en arbeidsmetodikk, og varsler dystopier og utopier for å teste deres grenser og for å ta opp miljømessig, sosial og geopolitisk endring.
Som Inside Job har de mottatt 2nd Hana Future Art Award (2026) og Młoda Polska-stipendet (2026); de var finalister i Artagon IV, Paris (2018); og mottakere av Poznań Artistic Scholarship (2023), Poznań City Award for Emerging Artists (2020) og prisen fra det polske kultur- og kulturarvdepartementet (2018). Utvalgte utstillinger og residenser omfatter eastcontemporary (Milano), FUTURA (Praha), Hot Wheels Projects (Athen), BSMNT (Leipzig), den 34. Biennale of Graphic Arts (Ljubljana), Kunsthalle Baden-Baden, Zachęta National Gallery of Art (Warszawa), Platform Stockholm, samt residenser ved RUPERT (Vilnius), Brno House of Arts og Aldea (Bergen).
Caroline Turner
Caroline Anderson (tidligere Caroline Turner) er en tverrfaglig kunstner, forfatter og kurator bosatt i Cincinnati, Ohio. Hennes arbeid og forskning utforsker teknologi, dyp tid og spekulasjoner om den nære framtiden gjennom et bredt spekter av medier og materialer, og omfatter installasjon, 3D-animert video og samarbeidsprosjekter.
Hun fullførte sin BFA ved University of Cincinnati's College of Design, Architecture, Art, and Planning (DAAP) i 2015 og sin MFA i kunst og teknologi ved University of Oregon i 2021. I 2016 var hun med på å grunnlegge IRL Gallery i Cincinnati sammen med Ian Anderson, et utstillingsrom som utforsker forholdet mellom å se kunst i virkeligheten og å betrakte dokumentasjonen av den på nett. Hun er for tiden Assistant Professor i kunst og teknologi ved University of Cincinnati's DAAP, etter tidligere å ha hatt et Visiting Assistant Professorship i nye medier og videoproduksjon ved Marshall University (2021–22).
Arbeidene hennes har vært vist nasjonalt og internasjonalt, blant annet i Norge, Argentina, Russland, Tyskland, Italia og Mexico. Nylige separat- og duoutstillinger omfatter *Hinterland* (Oregon Contemporary, Portland, 2021; Ohio State University Lima, 2022) og *Arco di Mezzogiorno* (33 Officina Creativo, Toffia, Italia, 2023, med Ian Anderson). Nylige gruppeutstillinger og visninger omfatter *RETROCAUSAL* på QiPO Art Fair i Mexico City (2024), *Utopia Manifestation Daemon* på Wrong Biennale og Vinegar Projects (2023), og *ZEITGEBER* på CURRENTS New Media Festival i Santa Fe og Digerati Emergent Media Festival i Denver (2023).
Hennes Aldea-residens i Bergen i 2020, sammen med Sebastian Burger og Theodore Darst, falt sammen med gruppeutstillingen *i am thankful to be a ghost now* på Aldea. Arbeidet hun utviklet i denne perioden, *Solarsteading in Marielandia*, var gjenstand for en separatpresentasjon på OTOT Studios, Cincinnati (2019), og et intervju med publikasjonen Aint-Bad.
Sebastian Burger
Sebastian Burger (f. 1980, Magdeburg, Tyskland) er en maler som bor og arbeider i Leipzig. Han studerte billedkunst i Wien og Leipzig, og gikk videre til å studere under Neo Rauch ved Academy of Visual Arts (HGB) Leipzig, der han fullførte sin MFA i 2012.
Burgers praksis balanserer hårfint mellom figurativt og abstrakt maleri. Utgangspunktet hans er ofte stilisert billedmateriale komponert på en måte som ligner collage, der presist utført illusjonisme veksler med flat, todimensjonal fremstilling. Verkene trekker på arven fra surrealismen og den magiske realismen, så vel som Giorgio de Chiricos metafysiske maleri, samtidig som de innlemmer referanser fra populær- og finkultur, kunsthistorie, mote, seksualitet og kroppen. Han arbeider ofte i olje på aluminium og frembringer fengslende, sarte overflater satt mot en metallisk hardhet og kunstighet, og bruker tilsynelatende ulogiske sammenstillinger for å intensivere og gjøre håndgripelige visse sider ved virkeligheten.
Tilbakevendende anliggender i maleriet hans omfatter kroppens integritet og fragmentering, kunstighet innenfor en stadig mer mediert, digital oppfatning av virkeligheten, og konstruksjonen av identitet gjennom objektenes materialitet, tekstur og overflate. I 2020 stilte han ut i gruppeutstillingen THANKFUL TO BE A GHOST NOW på Aldea (Bergen, Norge), sammen med Theodore Darst og Caroline Turner, i forbindelse med sitt Aldea-residensopphold.
Nyere aktivitet omfatter separatpresentasjonen Moonstruck Noon og en deltakelse på ART SG med Linseed Projects (Shanghai), samt en presentasjon med Storage (52 Walker Street, Tribeca, New York), inkludert Felix Art Fair 2024. Han har også stilt ut med Tobias Naehring (Leipzig).
Representert av Linseed Projects (Shanghai); Storage (New York); har også stilt ut med Tobias Naehring (Leipzig).
Theodore Darst
Theodore Darst (f. 1986) er en amerikansk kunstner som bor og arbeider i New York. Han arbeider hovedsakelig med digital video, animasjon, fotografiske trykk og skulpturelle videoinstallasjoner, og praksisen hans trekker på et bredt spekter av visuelle kilder — fra illuminerte manuskripter og religiøs ikonografi til samtidens skjermkultur, spillestetikk og massemedienes bildespråk — for å undersøke overskridelse, isolasjon og teksturen i det samtidige amerikanske livet. Verkene hans kombinerer ofte rastløs, håndbygd 2D- og 3D-animasjon med stål, betong og elektronikk, og presenterer levende bilder like gjerne som objekt som som bilde.
Darst studerte ved Bard College og var basert i Chicago tidligere i karrieren før han flyttet til New York. Separat- og duoutstillinger inkluderer *Cult Trash* hos Magenta Plains, New York (2017); *Last Days in a Lovely Place* hos Lubov, New York (2018); *Not Every Place You Fit In Is Where You Belong*, med Collin Leitch, hos Kings Leap, Brooklyn (2018); *Oath of Stone Oak*, med Rob Fitterman, hos Broken Dimanche Projects, Berlin (2018); og *Annihilation Holiday*, med Kate Steciw, hos Roxbury Liberal Arts, New York (2019).
Verkene hans har blitt vist og vist på skjerm ved institusjoner som Whitney Museum of American Art (som en del av Lorna Mills' *Ways of Something* i *Dreamlands: Immersive Cinema and Art, 1905–2016*), Museum of Contemporary Art, Los Angeles, Institute of Contemporary Arts i London, The Drawing Center og Team Gallery, New York. I 2020 stilte han ut ved Aldea, Bergen, i gruppeutstillingen *I am thankful to be a ghost now*, og i *Die Geister. One Step Beyond* hos 427 Gallery, Riga. Han har også produsert animerte musikkvideoer, blant annet for den avdøde jazztrompetisten Jaimie Branch.
Darst har hatt residensopphold og stipendiater, blant annet Open Sessions ved The Drawing Center, New York (2018–2020) og The Lighthouse Works Fellowship, Fishers Island (2016). Han har utgitt kunstnerbøker med Soft City Publishing — *Cult Trash* (2017) og *Lazyitis* (2018) — og arbeidet hans har blitt omtalt i *The New York Times*, *Artforum*, *The Brooklyn Rail* og *Office Magazine*.
Representert av Lubov, New York.
Iain Ball
Iain Ball er en London-basert kunstner, forfatter og teoretiker hvis arbeid engasjerer seg i spekulativ filosofi og systemtenkning på tvers av skulptur, digitale medier, skriving og on-chain-publisering.
Han trådte fram på slutten av 2000-tallet som del av Post-Internet-scenen, og utviklet i begynnelsen prosjekter som serien Rare Earth Sculptures og transmediale installasjoner som utforsket teknologi, materiell kultur og persepsjon. Rundt utbruddet av COVID-19-pandemien trakk Ball seg tilbake fra institusjonelle kunststrukturer. Denne perioden markerte en åndelig oppvåkning som omdirigerte praksisen hans mot vedvarende forskning og skriving om bevissthet, UFO-fenomener og gnostisk akselerasjonisme.
Siden 2025 har han arbeidet aktivt innen Web3, og publiserer og minter direkte på Ethereum mainnet gjennom plattformer som Manifold og Arweave for permanent, desentralisert lagring. Hans sentrale pågående prosjekter er Xegis Codex — et serialisert arkiv av esoterisk forskning, ontologisk undersøkelse og spekulativ teologi — og ÆXO13-rammeverket, som inkorporerer AI-assisterte generative prosesser, autonome systemer og utforskninger av kybernetiske nettverk og post-humane kunnskapsarkitekturer.
Ball fokuserer nå på å skape åpne, programmerbare infrastrukturer for filosofisk og kreativt arbeid som kan operere uavhengig av tradisjonelle portvoktere. Arbeidene og arkivene hans er tilgjengelige på iainball.com, med ytterligere lenker på linktr.ee/xegis og linktr.ee/iainball (ENS: xegis.eth, iainball.eth).
Sandra Vaka Olsen
Sandra Vaka (f. 1980, Stavanger) er en norsk kunstner som hovedsakelig arbeider med fotografi, skulptur og installasjon, i tillegg til collage og maleri. Hun er utdannet ved Kunstskolen i Rogaland, har en bachelor fra Avdeling for farge ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), og en master i billedkunst fra Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Etter mange år basert i Berlin og København bor og arbeider hun nå mellom Stavanger og Berlin.
Gjennom en konseptuell tilnærming til fotografiet stiller Vaka tilsynelatende uforenlige elementer side om side — vann og teknologi, det evige og det forgjengelige — for å undersøke hvordan menneskelig persepsjon, kroppen og identiteten utvikler seg i en virkelighet i stadig endring. De serielle arbeidene hennes tar for seg begjær, forbruk og nytelse i det moderne forbrukersamfunnet, og vender seg ofte mot hverdagslige objekter som holdes tett inntil kroppen, som håndklær, sugerør og dataskjermer. En tilbakevendende metode, utforsket siden omkring 2008 og nå nærmest et signaturgrep, går ut på å refotografere bilder gjennom en skjerm dekket av vanndråper som fungerer som bittesmå forstørrelseslinser, og dermed avdekker skjermens pikselstruktur samtidig som motivet oppløses i lysende, sirkulære flater. Hun lager også kameraløse fotogrammer ved å arrangere objekter direkte på lysfølsomt papir.
Nyere utstillinger omfatter separatpresentasjonene "Circulation" ved BGE Contemporary Art, Stavanger (2025), "Suck in, breathe out" (2023) og "VÅRT SUG" (2022) ved QB Gallery, Oslo, "Days" ved SOL Nexø, Bornholm (2022), og "Like the desert miss the rain" ved PODIUM, Oslo (2021), i tillegg til gruppeutstillinger ved Künstlerhaus Bethanien, Berlin, og Stavanger kunstmuseum. Tidligere separatutstillinger omfatter "Suge" ved Kunsthall Stavanger (2019).
Vakas arbeider inngår i en rekke offentlige og private samlinger, blant annet Stavanger kunstmuseum, KORO – Kunst i offentlige rom, Statens Kunstfond, NOCO – Nordic Contemporary Art Collection (Sverige), og kommunale kunstsamlinger i Trondheim, Stavanger og Sandnes. Hun har utført offentlige kunstoppdrag for Oslo kommune og Stavanger kommune.
Representert av QB Gallery, Oslo; har også stilt ut med BGE Contemporary Art, Stavanger.
Valérian Goalec
Valérian Goalec (født 1986, Frankrike) arbeider ut fra det som allerede finnes — funne former, tilgjengelige materialer, strukturer som allerede er på plass. Inngrepene hans foregår gjennom økonomiske gester: å forskyve, justere, holde tilbake, la være. I stedet for å produsere komponerer han med det som er der, og aktiverer relasjoner mellom kropper, objekter og omgivelser uten å tømme ressursene deres.
Siden 2022 har han utviklet partiturer og instruksjoner han kaller «Acts» — sparsommelige protokoller utformet for å virke med lite: lite materie, lite energi, lite avtrykk. Disse dispositivene trekker på romlige og temporale fenomener for å engasjere umerkelige relasjoner mellom kropper, objekter og omgivelser, og mobiliserer ingen andre midler enn oppmerksomhet og gest. Gjennom denne serien leker han med forskyvninger, rytmer og intervaller, og retter oppmerksomheten mot det som forsvinner, forvandles eller vedvarer — det som ikke trenger å bli framstilt for å eksistere.
Han har stilt ut ved institusjoner som CAPC (Bordeaux), Can Félipa (Barcelona), FRAC Bretagne, Kanal Centre Pompidou (Brussel), Kunsthal Charlottenborg (København), La Traverse par Catherine Bastide (Marseille), UA26 (Wien) og ETTA (Düsseldorf). Han er mottaker av Prix Art Norac ved FRAC Bretagne og Prix de la Fédération Wallonie-Bruxelles ved Art Brussels, og har deltatt i residensopphold, blant annet ved Cité Internationale des Arts.
BB5000
BB5000 er et italiensk kunstnerkollektiv dannet i 2015 og basert i Milano. Gruppen består av Giada Carnevale, Arcangelo Costanzo, Francesco Saverio Costanzo, Filippo De Marchi og Giovanni Riggio, som arbeider kollektivt på tvers av skulptur og installasjon.
Kollektivet er best kjent for skulpturelle arbeider i borosilikatglass, som trekker på det tjuende århundres italienske design- og arkitekturhistorie — fra futurismen og videre gjennom skikkelser som Aldo Rossi, Gio Ponti, Ettore Sottsass, Alessandro Mendini og Achille Castiglioni. Objektene deres rekonfigurerer gjenkjennelige designarketyper til utvidede, glassaktige former som befinner seg mellom funksjon og abstraksjon, og fremhever håndverk, farge og spillet mellom minne og fravær.
BB5000 hadde et internasjonalt residensopphold ved Aldea i mars 2018 og har stilt ut internasjonalt, blant annet separatpresentasjonen "Campari" (kuratert av Domenico de Chirico) ved Horizont Gallery, Budapest, i 2018, en utstilling hos Tobias Naehring (Leipzig), og gruppepresentasjoner som Hotel Art Pavilion-prosjektet i New York sammen med Ivana Bašić, Michael Assiff og Dennis Witkin. Gruppen har også vært vist via Platform Stockholm.
Adam Cruces
Adam Cruces (f. 1985, Houston, Texas) er en sveitsisk-amerikansk kunstner hvis praksis undersøker hvordan mennesker navigerer i og omtolker landskapene — fysiske, kulturelle og symbolske — som omgir dem. Han arbeider med maleri, skulptur og video, og forvandler velkjente materialer til hybride former som beveger seg mellom det hjemlige og det surrealistiske. Gjennom kontekstforskyvninger bryter arbeidene hans ned skillene mellom plikt og fritid, natur og temming, det kjente og det fremmede, og skaper installasjoner som fremkaller overgangstilstander og inviterer til refleksjon over hvordan omgivelser, både konstruerte og forestilte, former persepsjon og atferd.
Cruces tok sin bachelor i billedkunst i tverrfaglig kunst ved Kansas City Art Institute i 2008 og sin master i kunst og medier ved Zürich University of the Arts (ZHdK) i 2013. Han har stilt ut internasjonalt ved steder som Kunsthaus Baselland, Swiss Institute (Milano), Museum of Fine Arts (Houston), Kunsthaus Langenthal, kim? Contemporary Art Centre (Riga), Kunsthal Aarhus og Museo della Frutta (Torino).
Praksisen hans har vært støttet av en rekke residenser, blant dem Cité Internationale des Arts (Paris), Rupert (Vilnius), Cripta747 (Torino), Sigg Art Foundation (Le Castellet) og Nordisk Kunstnarsenter (Dale, Norge). Han bor og arbeider i Zürich.
Representert av Blue Velvet Projects (Zürich).
Bianca Bondi
Bianca Bondi (f. 1986, Johannesburg, Sør-Afrika) er en tverrfaglig kunstner som bor og arbeider i Paris. Hun studerte ved Wits School of Arts i Johannesburg, hvorfra hun ble uteksaminert i 2006, før hun fullførte studiene ved École Nationale Supérieure d'Arts de Paris-Cergy i 2012.
Bondis praksis dreier seg om å aktivere hverdagslige objekter gjennom kjemiske prosesser, oftest ved hjelp av saltvann. Hun velger materialene sine for deres evne til å mutere og for deres symbolske egenskaper, og bygger stedsspesifikke installasjoner som løfter fram materiens liv og temaer som sammenkobling, forgjengelighet og livets og dødens sykluser. Med like stor forankring i økologi og det okkulte søker arbeidene hennes erfaringer hinsides det rent visuelle, med resultater som er nært knyttet til stedene der de vises.
Nylige separatutstillinger omfatter Palazzo Chigi Zondadari, Siena (2025); Museum Frieder Burda, Baden-Baden (2024); Le Portique, Le Havre (2024); Dallas Contemporary (2023); La Casa Encendida, Madrid (2023); CRAC Occitanie, Sète (2022); og Fondation Louis Vuitton Open Space, Paris (2021). Hun har deltatt i en rekke gruppeutstillinger og biennaler, blant dem Musée d'Art Moderne de la Ville de Paris (2025), den 15. Gwangju-biennalen (2024), Castello di Rivoli, Torino (2024), den 15. Lyon-biennalen (2019) og Busan-biennalen (2020).
Bondi mottok Talents Contemporains-prisen fra Fondation François Schneider i 2021, var resident ved Villa Medici, Roma (2024–2025), og ble nominert til Marcel Duchamp-prisen 2025.
Representert av mor charpentier (Paris / Bogotá).
Lotus L. Kang
Lotus L. Kang er en kanadisk kunstner født i Toronto i 1985, nå bosatt i New York. Hun studerte billedkunst ved Concordia University, Montreal (2004–2008) og fullførte en MFA ved Milton Avery Graduate School of the Arts, Bard College, i 2015. Praksisen hennes utfolder seg på tvers av skulptur, fotografi og stedsspesifikk installasjon, og trekker på en skarp sensitivitet for prosess og rom for å reflektere over forgjengelighet, arv, minne og tid.
Kang er best kjent for å arbeide med ustabile, "ufikserte" materialer — mest kjent lengder av industriell fotografisk film hun kaller "skins", hvis lysfølsomme overflater fortsetter å registrere omgivelsene sine (arkitektur, kropper, fuktighet, lys). Drapert over byggede strukturer eller hengt opp fra taket danner disse verkene materielt tette, ikke-lineære installasjoner som folder sammen strukturelle, organiske og entropiske former. Scenene hennes nekter å falle til ro, og holder spørsmål om tilblivelse, identitet og kroppsliggjort tid i en bevisst mellomtilstand.
Nyere separatpresentasjoner omfatter "I hear the hollow bottom of time" ved Frye Art Museum, Seattle (2026); "The Face of Desire is Loss", et bestillingsverk for Bvlgari-paviljongen ved den 61. Veneziabiennalen (2026); "Already" ved 52 Walker, New York (2025); og "In Cascades", vist ved Chisenhale Gallery, London og Contemporary Art Gallery, Vancouver (2023). Hun har deltatt i store gruppeutstillinger, blant annet Whitney Biennial 2024, Greater Toronto Art 2024-triennalen (MCA Toronto), New Museum-triennalen "Soft Water Hard Stone" (2021), samt utstillinger ved MoMA og den 15. Shanghai-biennalen (2025).
Verkene hennes inngår i samlinger som Museum of Modern Art, Whitney Museum of American Art og The Morgan Library & Museum (New York), Art Gallery of Ontario og Musée d'art contemporain de Montréal, Museum of Contemporary Art, Los Angeles, og Kadist, San Francisco. Hun er representert av Esther Schipper.
Representert av Esther Schipper, Kukje Gallery, Commonwealth and Council, og Franz Kaka.
Eva Rocco Kenell
Eva Rocco Kenell (f. 1982, Växjö, Sverige) er en svensk kunstner som hovedsakelig arbeider med levende bilder, installasjon og forskningsbaserte prosjekter. Hun har en bachelorgrad (BFA) fra Gerrit Rietveld Academie i Amsterdam og en mastergrad (MFA) fra Konstfack University of Arts, Crafts and Design i Stockholm, hvor hun ble uteksaminert med rektors stipend. Siden 2024 har hun vært stipendiat ved HDK-Valand i Göteborg, hvor hun arbeider med et forskningsprosjekt med tittelen "The physicality of absent resistance", en utforskning av kroppslig og mental motstand og opposisjon innenfor idrett og politikk.
Kenells praksis er forankret i dokumentariske strategier, men intensjonen hennes er å bryte ned klassiske narrative former og normativ historiefortelling. Med en forskningsledet metodikk rettet mot mikrohistorier tar hun enkelthendelser og små detaljer og lar dem bli et nytt midtpunkt for oppmerksomheten. Filmene og installasjonene hennes undersøker dokumentarens rolle, forestillinger om sannhet, imitasjon og historiefortelling, og spørsmål om bevegelsesfrihet og motstrategier — ofte ved å iscenesette en dialektisk spenning mellom fiksjonen og virkeligheten som danner seg rundt den.
De siste årene har hun hatt separatutstillinger ved Växjö Konsthall (2024), Galleri 54 i Göteborg (2023), Haninge Konsthall (Territo Reell, 2022) og Eksjö Museum (2020), og hun deltok i Vårutstillingen ved Kunsthal Charlottenborg i København (2022), hvor hun mottok Talentprisen. Arbeidene hennes har vært vist i hele Norden og Europa, blant annet på filmfestivaler og visninger, og hun har hatt en rekke residensopphold — blant dem Bergmangårdene på Fårö (2021), Cité internationale des arts i Paris (2017), Fabrikken i København (2016) og SÍM i Reykjavík (2015).
Tilknytningen hennes til Aldea går tilbake til det nordisk/baltiske residensoppholdet i Bergen i 2017 (oppført på CV-en hennes som Flaggfabrikken, Bergen), vist sammen med kullkameratene Océane Bruel og Nils Elvebakk Skalegård. Hun har gjentatte ganger mottatt støtte fra Konstnärsnämnden (det svenske Kunstnerstipendutvalget), inkludert arbeidsstipend samt prosjekt- og internasjonal utvekslingsstøtte.
Nils Elvebakk Skalegård
Nils Elvebakk Skalegård (f. 1983, Tromsø, Norge) er en norsk billedkunstner basert i Svendborg, Danmark. Han utdannet seg ved Kunstakademiet i Bergen (bachelor i billedkunst, 2008–2010), hadde et utvekslingsår ved Det Jyske Kunstakademi i Aarhus, og fullførte en master i billedkunst ved Konsthögskolan Valand i Gøteborg i 2013. Han arbeider med maleri, skulptur og installasjon, og kombinerer ofte de to i oppslukende, gjerne performative utstillingsmiljøer.
Praksisen hans strekker seg over hele Norden, med separat- og duoutstillinger i Norge, Danmark og Sverige. Nyere separat- og duoutstillinger omfatter *Myriader* ved Kunstnerforbundet, Oslo (2025); *Screen Dream* ved M100, Odense (2022); *Epigon* (med Anna Bak) ved Marie Kirkegaard Gallery, København, og RAM Galleri, Oslo (2022); samt *Night Gap* ved Elephant Kunsthall, Lillehammer (2019). Han har også stilt ut i gruppeutstillinger, blant annet *Verden består af støv* ved Sydhavn Station, København (2025), Norsk Skulpturbiennale ved Vigeland-museet (2015), og *24 Spaces: A Cacophony* ved Malmö Konsthall (2013).
Skalegård har mottatt vedvarende offentlig støtte på begge sider av Øresund, blant annet arbeidsstipend fra Kulturrådet og prosjekt- og kunstnerstipend fra Statens Kunstfond, sist i 2024. Han har hatt residens ved Flaggfabrikken i Bergen (2017), SANDNES Air (2018) og andre steder, og var medstifter av den kunstnerdrevne plattformen Den Nordiske Ambassade (2016–2018). Han sitter for tiden i styret til utstillingsplattformen du.al. i Svendborg.
Kommende separatutstillinger er planlagt ved Kongegaarden i Korsør og Kasematt i Oslo (begge 2026) og ved C4 Projects i København (2027).
Representert av Ingen eksklusiv galleritilknytning er tydelig; arbeider jevnlig med Marie Kirkegaard Gallery (København), RAM Galleri (Oslo) og C4 Projects (København).
Océane Bruel
Océane Bruel (f. 1991, Montpellier, Frankrike) er en fransk billedkunstner bosatt i Helsinki. Hun arbeider med skulptur og installasjon i en materialpoetisk tilnærming som trekker på hverdagslige affekter og kroppslighet. Med materialer som keramikk, tre, tekstil, glass, plantemateriale og hverdagsgjenstander skaper hun verk som rommer skjørhet og motstand, der tid, minne og oppmerksomhet blir til form. Ved siden av en selvstendig praksis opprettholder hun et langvarig samarbeid med kunstneren dylan ray arnold.
Bruel har hatt separatutstillinger ved Titanik, Turku (2025), La BF15, Lyon (2020), Muu Kaapeli, Helsinki (2019) og AIR Sandnes, Norge (2018). Arbeidene hennes har vært presentert i duo- og gruppeutstillinger, blant annet i Helsinki ved SIC Space, Kiasma-museet og EMMA, ved In extenso i Clermont-Ferrand, ved Gether Contemporary i København, Chart Emerging ved Kunsthal Charlottenborg og Fondation Pernod Ricard i Paris, samt i Berlin og Mexico. Sammen med dylan ray arnold har de presentert sitt felles arbeid i ulike gruppeutstillinger i de nordiske og baltiske landene, samt separatutstillinger ved Helsinki Art Museums galleri (2020), Glassbox i Paris (2019) og Titanik i Turku (2017).
Hun har gjennomført residenser ved Mustarinda (Finland) og Moly-Sabata (Frankrike), Cité Internationale des Arts i Paris og i Norge ved AIR Sandnes, samt ALDEA. Senere var hun i residens ved mAIR Hamuro i Japan (2026).
Christina René
Christina René (fullt navn Christina René Jensen, f. 1989, Danmark) er en dansk billedkunstner, kurator og kulturformidler som arbeider med collage, keramikk, tekstil og installasjon. Hun tok sin bachelor i billedkunst i Bergen, Norge, og sin master ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm, der hun ble uteksaminert i 2018 — en skandinavisk utdanning som plasserer henne solid innenfor den nordiske kunstscenen og som ligger bak hennes nordisk-baltiske residens ved Aldea i Bergen i 2017.
Praksisen hennes behandler objekter som eksistenser innleiret i påtvungne sammenhenger, og utforsker hvordan materiale, form, farge, historie og funksjon former et objekts identitet innenfor en større helhet. Avgangsprosjektet hennes, *The coercive system* (2018) — en stedsspesifikk installasjon av tekstiler, keramisk glaserte objekter og collager, delvis inspirert av de formelle prosedyrene til den danske dikteren Inger Christensen — ble vist i lokalene til Billedkunstnernes Forbund (BKF) i København som en del av deres avgangsutstillinger, og deretter i prosjektrommet Eks-Rummet.
Siden hun vendte tilbake til Danmark, har hun opprettholdt en aktiv atelier- og kuratorpraksis, og mottatt arbeidslegater fra Statens Kunstfond i 2020 og 2021. Ved siden av sitt eget arbeid er hun engasjert i kunstformidling og kurering, arbeider som kulturformidler ved Nicolai Kultur i Kolding og som ekstern sensor (censor) for Det Kongelige Danske Kunstakademi, og har vært involvert i kunstnerdrevne initiativer som taler for samtidskunst i det offentlige byrommet.
Ninna Berger
Ninna Berger er en svensk billedkunstner som hovedsakelig arbeider med materialer. Hun har en mastergrad (MFA) fra Konstfack University College of Arts and Crafts i Stockholm, og deler tiden sin mellom Malmö og Stockholm. Praksisen hennes er materialbasert, og hun beskriver arbeidene sine som collager eller som en form for visuell poesi: gjennom håndverksbaserte prosesser bearbeider hun tekstiler, papir og organiske materialer med kjemi, vann og pigmenter i et forsøk på å gi form til det immaterielle.
Bergers arbeid er forankret i en oppmerksomhet mot sansenes assosiative evner og måten materialer forholder seg til kroppen som bærer av minne. Overflater, teksturer og lag av pigment behandles som mellomledd mellom det taktile og det perseptuelle — mellom det som kan berøres og det som bare kan fornemmes — og hun er interessert i hvordan disse materielle kvalitetene kan åpne rom for subjektiv tolkning og fremkalle minner, stemninger og personlig erfaring hos betrakteren.
Hun er representert av CG Gallery, hvor hun hadde separatutstillingen *Delar av, Inre stad* (*Deler av, Indre by*) i mars–april 2026. Nyere arbeider kombinerer bomull, pigment, papir, kaffe, tinn, speilglass og metall i veggmonterte konstruksjoner og relieffer. Tidligere i karrieren hadde Berger internasjonale residensopphold, blant annet et opphold ved Den skandinaviske forenings kunstnerhus (Circolo Scandinavo) i Roma og, i februar–mars 2017, det nordisk/baltiske residensoppholdet hos Aldea i Norge (via Flaggfabrikken, Bergen) sammen med Viktor Fordell og Christina René.
Representert av CG Gallery (Stockholm).
Viktor Fordell
Viktor Fordell (f. 1990, Stockholm) er en svensk kunstner hvis multimediale praksis bygger på collage, fotografi, skulptur og funne objekter. Han har en bachelorgrad (BFA) fra Konstfack University of Arts, Crafts and Design i Stockholm, og fortsetter å bo og arbeide i byen. Arbeidet hans bearbeider ofte hverdagslige bilder og materialer til stedsspesifikke installasjoner og assemblasjer.
Han er representert i Stockholm av galleriet ISSUES, hvor separatutstillingen hans *More Diary* (2023) ble vist, og hvor han har deltatt i galleriets tilbakevendende gruppeutstillinger *Downtown Issues* (2021, 2023, 2025). Andre nylige separat- og duopresentasjoner omfatter *Placeholders*, en duoutstilling med Adam Shiu-Yang Shaw ved Towards, Toronto (2025); *Seven Days of Flicker* ved MEGA Foundation, Stockholm (2023); *The Garden* med Nomad som del av GIBCA Extended, Göteborg (2023); og *Lineage* ved Simo Bacar Gallery, Lisboa (2023).
Den nylige aktiviteten spenner også over det offentlige rom og den internasjonale kunstmessekretsen: et offentlig kunstoppdrag i 2024, *Under the Sun*, for Stockholm Konst ved Vasa Real, og en presentasjon med Beau Travail ved Basel Social Club (2025). Tidligere utstillinger plasserer ham solid innenfor den nordiske scenen rundt tiden for residensoppholdet hans hos Aldea i 2017 — særlig separatutstillingen *Inmost Light* ved Sorbus, Helsingfors (2017) og *When I First Came to Town* ved Platform, Stockholm (2016) — og han deltok i prosjektet *New Scenarios / Body Holes* under den 9. Berlin-biennalen.
Representert av ISSUES (Stockholm); har også stilt ut hos Beau Travail (Stockholm) og Towards (Toronto).
Kevin Malcolm
Kevin Malcolm (f. 1979, Glasgow) er en skotsk billedkunstner, kurator og forlegger basert i København. Han studerte billedkunst ved The Glasgow School of Art og geografi ved University of Glasgow. Han arbeider med skulptur, fotografi, collage og uttrykk som ligger mellom disse kategoriene, og praksisen hans tar for seg spenningene mellom bilde og kilde. Den fremhever fotografiets rolle i vår opplevelse av rom, sted og historie, og stiller spørsmål ved hvordan visuell informasjon konstrueres og vises i forhold til det bygde miljøet. Nyere arbeider har utvidet denne materielle undersøkelsen til fotografier kombinert med bio-resin og funne og støpte objekter.
Ved siden av atelierpraksisen driver Malcolm forlaget Hour Editions (grunnlagt 2012) og var med på å grunnlegge kurator- og forlagsplattformen Hour Projects sammen med den svenske kunstneren Kristina Bengtsson. Han er også initiativtaker til og leder for utstillingsrommet Vermilion Sands i København (siden 2015), og satt i styret til UKK (Unge Kunstnere og Kunstformidlere) fra 2015 til 2017.
Han arbeider både nasjonalt og internasjonalt og har mottatt tilskudd og priser fra Statens Kunstfond. Sammen med Kristina Bengtsson hadde han et kunstnerresidens ved Künstlerhaus Bregenz (Palais Thurn und Taxis), Østerrike, fra november 2021 til januar 2022. Nyere og pågående utstillinger omfatter "Whatever Works" med Anders Hergum og Kristina Bengtsson ved Alta Art Space, Malmö (2023), og prosjektet "Ghost Builder" (2025). Arbeidene hans inngår i offentlige og private samlinger.
Representert av Ikke formelt representert av et galleri; nært knyttet til de kunstnerdrevne rommene Vermilion Sands (København, som han leder) og Alta Art Space / skēnē (Malmö), samt sitt eget forlag Hour Editions.
Yinon Avior
Yinon Avior Philipsohn er en tverrfaglig kunstner basert i København. Han er født i Tel Aviv i 1991 og har bodd og arbeidet i Danmark siden 2015. Han begynte studiene i 2011 ved Kunstakademie Düsseldorf under Marcel Odenbach, fullførte en BFA.Ed ved Hamidrasha Faculty of Arts, Beit Berl, og tok en MA ved skulpturavdelingen ved Royal Academy of Fine Arts, Antwerpen, i 2019.
Praksisen hans beveger seg fritt mellom fotografi, skulptur, installasjon, tegning og maleri. Verkene kretser stadig om temaene død, sex og tro, og engasjerer seg åpent med skeivt tematisk materiale og kroppen. Sydde og plastbelagte fargetrykk, bilder på termopapir og stedsspesifikke arkivprosjekter er karakteristiske, ofte bygd opp av materiale samlet gjennom vandring og innsamling i byene der han arbeider.
Nylige separatutstillinger inkluderer «Torn Suspense» ved Tom of Finland Foundation, Los Angeles, og «Body Heat» hos Impell Gallery, Palm Springs. Tidligere gruppepresentasjoner spenner over Kunsthal Aarhus, Kunsthal Charlottenborg, CICA Museum, Museum for Religious Art, Israel Museum of Art og Archaeological Museum of Ancient Corinth.
Han har gjennomført residensopphold over hele Europa, blant annet HAB Residency i Budapest (2025), Siilk Photography Residency i Athen (2022), Beast-programmet på Bornholm (2021) og Aldea-residensen i Bergen, Norge (2016). Han har mottatt flere priser fra Statens Kunstfond i Danmark, blant annet et årsstipend for kunstnere (Arbejdslegat) i 2025.
Ella Dawn McGeough
Ella Dawn McGeough er en tverrfaglig kunstner, forfatter og pedagog som hovedsakelig arbeider med skulptur og eksperimentelle, landbaserte praksiser. Arbeidet deres forhandler «klebrige steder» av hengivenhet og infeksjon, innflytelse og arv, møte og sammenfiltring. Et tilbakevendende rammeverk i praksisen deres er ideen om «stafetten» — omtrent som overleveringen av en stafettpinne mellom løpere — som en måte å tenke gjennom skulpturelle, sosiale og kollaborative prosesser av kontakt og utveksling på.
McGeough har en bachelorgrad (BFA) fra University of British Columbia (2007), en mastergrad (MFA) fra University of Guelph (2013) og en doktorgrad (PhD) i visuell kunst fra York University (2023). De er for tiden førsteamanuensis og fagansvarlig for skulptur ved School for the Arts ved University of Saskatchewan.
Arbeidet deres har vært stilt ut i Canada, USA, Kina, Filippinene og Europa, og er blitt formet av residensopphold i Tambopata National Reserve, Peru; Bergen, Norge; Berlin, Tyskland; Banff, Alberta; Saint-Jean-Port-Joli, Quebec; og Annandale, Prince Edward Island. Sammen med kunstnerne Liza Eurich og Colin Miner er de medredaktør av publiseringsplattformen Moire. Skriftene deres har vært publisert i blant annet BlackFlash, Esse, C Magazine, Public Journal og Momus.
Hunter Longe
Hunter Longe (f. 1985, Oakland, California) er en amerikansk kunstner bosatt i Genève, Sveits. Han har en BFA fra California College of the Arts i San Francisco og en MFA fra Piet Zwart Institute i Rotterdam. Med en praksis som spenner over tegning, video, skulptur, lyd og installasjon, trekker hans forskningsbaserte arbeid på geologi, evolusjon, mineralogi, lingvistikk, teknologi og det esoteriske. Verkene hans inkorporerer ofte faktisk materiale fra den dype fortiden — fossiler, krystaller, meteorittfragmenter, sedimenter — og kombinerer dem med lys, lasere, solceller og projisert video for å fremkalle tidsforskyvninger, dyp tid og en underliggende sansning som overskrider det menneskelige.
Tilbakevendende verkgrupper omfatter selenitt-og-LED-skulpturene *Relic of an Evaporated Sea*, belemnitt-serien *Elizabeth Philpot*, og installasjoner og performancer som *Clam Hole Hag Stone Portal*, der solceller omdanner projisert lys til lyd. Han samarbeider ofte med mineraloger og paleontologer, blant annet under en residens ved La Grange Art and Science Centre ved University of Lausanne.
Nylige separat- og gruppeutstillinger omfatter *Dissolution of the present* (2026); 427, Riga (2024); Centre d'art de Neuchâtel (2024); Soft Opening, London (2024); Kunsthaus Langenthal (separat, *Various Lambent Portals*, 2023); Last Tango, Zürich (2023); Sonnenstube, Lugano (2023); Espace 3353, Genève (2023); Istituto Svizzero, Roma (2022); Krone Couronne, Biel/Bienne (2022); Centre d'Art Contemporain Genève (2021); Musée Cantonal de Géologie, Lausanne (2019); NoMoon, New York (2019); Et al. Gallery, San Francisco (2018); LambdaLambdaLambda, Pristina (2017); og Hordaland Kunstsenter, Bergen (2017).
I 2021 var han en av vinnerne av Swiss Art Awards, og en bok med hans tekster og tegninger, *DreamOre*, ble utgitt samme år av Coda Press (Norge). Arbeidene hans dokumenteres regelmessig via Contemporary Art Library og Zürich-galleriet Last Tango.
Nært knyttet til Last Tango, Zürich (regelmessige utstillinger og dokumentasjon); intet enkelt eksklusivt representerende galleri er klart angitt.
Julia Weissenberg
Julia Weissenberg (også skrevet Weissenberg) er en tysk kunstner som hovedsakelig arbeider med video, levende bilder og skulptur. Født i 1982 i Bergisch Gladbach, bor og arbeider hun i Köln. Hun studerte ved Academy of Media Arts Cologne (KHM), hvorfra hun ble uteksaminert med et diplom med utmerkelse i 2012 under Matthias Müller, Karin Harrasser og Johannes Wohnseifer, etter tidligere studier i kommunikasjonsdesign ved University of Applied Sciences Düsseldorf.
Praksisen hennes undersøker hvordan bilder, arkitektur og konstruerte miljøer former persepsjon og minne, og utforsker ofte grensen mellom det virkelige og det simulerte. Tilbakevendende temaer omfatter modernismens designarv, iscenesettelsen av hverdagslige og digitale rom, og måten teknologier betinger hvordan vi ser på. Verk som *Snowstorm*, *Concrete Shore*, *Hallstatt erleben* og *To make you feel comfortable* har blitt vist bredt gjennom galleriutstillinger og internasjonale festivaler for kortfilm og videokunst.
Hun har hatt en rekke residenser, flere av dem i Norge, deriblant AIR Sandnes (2019) og Flaggfabrikken Contemporary Art Center i Bergen (2016), samt residenser i Beijing (Goethe-Institut, 2017) og Seoul (Geumcheon Art Space, 2015) — sistnevnte falt sammen med perioden for hennes Aldea-residens i 2015. Arbeidene hennes har vært vist ved institusjoner som Ludwig Forum Aachen, KINDL – Zentrum für zeitgenössische Kunst (Berlin), Halle für Kunst und Medien Graz, GAK Bremen, Museum Goch og MMOMA Moskva.
Nylige utstillinger omfatter *Screen time* på Kunsthaus NRW Kornelimünster, Aachen (2022) og den nettbaserte intervensjonen *In this layered world all perception is real* på Kunstverein Bielefeld (2020). Hun har også arbeidet som kurator, og organiserte *BACK THEN BY TOMORROW* (Werthalle, Köln, 2019), som blant andre presenterte hennes Aldea-kollega Hunter Longe. Blant utmerkelsene hennes er arbeidsstipendet fra Stiftung Kunstfonds (2020), mediekunstnerstipendet fra Medienwerk NRW (2020), et prosjektstipend fra Kunststiftung NRW (2019) og den 25. Videokunstförderpreis, Bremen (2017).
Katharina Schücke
Katharina Schücke er en tysk kunstner basert i Frankfurt am Main. Hun studerte ved Städelschule (Art Academy Frankfurt, 2001–2007) og tidligere i fotografiklassen ved Hochschule für Bildende Künste i Dresden. Siden 2021 har hun vært foreleser i fotografi ved Städelschule. Praksisen hennes kretser om spørsmålet om hva et bilde er i dag, i en kultur preget av konstant informasjonsoverbelastning og medieformidlet begjær. Hun arbeider hovedsakelig med blekktegning og collage, og samler bildemateriale — ofte fra internett — som hun bearbeider til tette, ekspressive tegninger som handler om identitet, kroppen og iscenesettelsen av selvet.
Siden 2016 har hun arbeidet utstrakt som del av det eksperimentbaserte skulpturelle kollektivet HazMatLab, sammen med Sandra Havlicek (en av kullkameratene fra Aldea-residensen) og Tina Kohlmann. Kollektivet vokste ut av hennes tidligere efemere utstillingsserie i hotellrom, wwww (Soft Walls Become Water), og har vist verk internasjonalt, blant annet med residensopphold ved Qingyun International Centre for Contemporary Art i Beijing (2017) og IAa på Jeju Island, Sør-Korea (2018), og separatpresentasjoner ved basis project room, Frankfurt (HazMat I–III, 2016) og 8.Salon, Hamburg (Soothing Efficacy, 2019).
Residenshistorikken hennes inkluderer også Irish Museum of Modern Art, Dublin (2010), Budapest Galéria (2008), og, i 2015, Flaggfabrikken / Center for Contemporary Art i Bergen, Norge — residensperioden som svarer til hennes International Residency ved Aldea (19. september – 19. oktober 2015) sammen med Tegan Moore og Sandra Havlicek.
Senest åpnet separatutstillingen Spiegel hos GOODBANK, Frankfurt am Main (25. februar – 21. mars 2026), kuratert av Maja Dana Lisewski. Utstillingen presenterte en serie blekktegninger som undersøker speilselfien som et sted for iscenesettelse, observasjon og kontroll — der figuren trekker seg tilbake bak tegningens tetthet mens gesten av selvfangst vedvarer.
Sandra Havlicek
Sandra Havlicek (f. 1984, Frankfurt am Main) er en tysk skulptør og installasjonskunstner. Hun studerte hos Heiner Blum ved Hochschule für Gestaltung (University of Art and Design) i Offenbach (2004–2008) og deretter under Tobias Rehberger ved Städelschule i Frankfurt, der hun ble uteksaminert i 2011. Hun var stipendiat ved Studienstiftung des deutschen Volkes (German National Academic Foundation, 2007–2010), hadde atelierstipendet ved basis Frankfurt (2012/2013), og ble tildelt kunstprisen EXTRACT av Kunstforeningen GL Strand i København.
Hennes skulpturelle arbeider og installasjoner utvikler seg fra spørsmål rundt arkitektur og hverdagsobjekter, og tester grensen mellom bruksverdi og kunstverdi. Objektene hennes, som ofte fremkaller kvasifunksjonelle eller arkitektoniske former, er fremmedgjort fra sine vanlige brukslogikker; fleksibilitet, bevegelse og omdanningen av ellers statiske elementer er tilbakevendende anliggender. Hun er interessert i den gjensidige påvirkningen mellom mennesker og deres byggede omgivelser, og trekker på materialassosiasjoner og kulturelt betingede måter å se på.
Siden 2016 har Havlicek vært medlem av det Frankfurt-baserte kollektivet HazMatLab, som hun grunnla sammen med Katharina Schücke og Tina Kohlmann — en forbindelse som bekrefter hennes plass i Aldea-kohorten fra 2015 sammen med Schücke. HazMatLab arbeider med uvanlige substanser som syntetisk slim, industriell neglelakk og 3D-utskriftsprosesser. Kollektivets skulptur "Coral Cluster" (2021–22) inngikk i den store gruppeutstillingen "Plastic World" ved Schirn Kunsthalle Frankfurt (2023), og gruppen har fortsatt å stille ut og publisere, blant annet på Art Basel 2025.
Nyere separataktivitet omfatter residensoppholdet bangaloREsident@MOD i Bangalore (okt.–des. 2022, støttet av basis e.V.), som kulminerte i utstillingen "Regarding the City" hos 1Shanthiroad. Havlicek underviser også ved Städelschule i Frankfurt, der hun har ledet kurs i 3D-lab og Portikus-verksted (oppført i fakultetsprogrammene for 2023 og sommersemesteret 2025).
Representert av Har stilt ut hos Galerie Jette Rudolph (Berlin) ifølge auksjons-/markedsregistre; ingen eksklusiv nåværende gallerirepresentasjon bekreftet.
Tegan Moore
Tegan Moore er en kanadisk kunstner som arbeider med skulptur og installasjon. Født i Toronto og nå bosatt i Montréal, studerte hun ved Emily Carr Institute of Art and Design i Vancouver (BFA, 2008) og University of Western Ontario i London, Canada (MFA, 2014). Praksisen hennes undersøker de skjulte materielle systemene i de byggede omgivelsene — isolasjon, filtrering, klimakontroll og gjennomtrengelighet — og forholdene de formidler mellom "inne" og "ute". Skulpturene hennes er gjerne spinkle, skjøre og kornete, satt sammen av materialer hentet fra industrielle avfallsstrømmer, forurensningsprøver og rester.
Ved siden av sin egen praksis arbeider Moore som del av The Synthetic Collective, en tverrfaglig gruppe av kunstnere, kulturarbeidere og forskere som undersøker plastforurensning i De store sjøer (Laurentian Great Lakes). Kollektivets arbeid har vært vist i *Plastic Heart: Surface All the Way Through* ved Art Museum ved University of Toronto (2021) og *Le synthétique au cœur de l'humain* ved Canadian Cultural Centre i Paris (2023), og har vært støttet av residensopphold, blant annet Luma Arles (2024).
Nyere separatutstillinger omfatter *Condensations* ved Centre d'art et de diffusion CLARK, Montréal (2024), *Residuum* ved Galerie Nicolas Robert, Montréal (2022), og *Foam Fatigue* ved YYZ Artists' Outlet, Toronto (2021). Hun har hatt residensopphold ved Tokyo Arts and Space (Japan, 2018), Mustarinda Association of Art and Ecology (Finland, 2017) og Flaggfabrikken Centre for Contemporary Art — nå Aldea — i Norge (2015), med kommende residensopphold ved Josef and Anni Albers Foundation i Irland og en forestående tomannsutstilling med Kelly Jazvac ved Galerie Stewart Hall i Pointe-Claire, Quebec. Arbeidet hennes støttes av tilskudd fra Canada Council for the Arts og Ontario Arts Council.
Portrett: Clara Lacasse.
Yuri Pattison
De multimediale arbeidene til Yuri Pattison er komplekse, samtidig som estetikken deres ofte fremstår anti-illusjonistisk og poetisk. For eksempel programmerer den irske kunstneren kunstige soloppganger, og synliggjør på den måten den digitale teknologiens materialitet. Med en forskningsbasert tilnærming bryter de bryne med de unnvikende områdene mellom det virtuelle og det fysiske — og dermed med vår samtid. Yuri Pattison utforsker hvordan nye teknologier, slik som den digitale økonomien eller nettbasert kommunikasjon, grunnleggende påvirker og endrer vilkårene for det sosiale livet: hvordan de påvirker hverdagen vår og oppfatningen av omgivelsene, og hvordan de strukturerer vår oppfatning av rom og tid.
Nylige og bemerkelsesverdige utstillinger omfatter pure intention, Singapore Biennale 2025 (de stedsspesifikke bestillingsverkene cloud gazing (americium) og entropy study); Quantum Visions, Tabakalera, San Sebastián (2025); dream sequence, 2. Wuhan-biennale (2024–25) og Temple Bar Gallery + Studios, Dublin Port (separat, 2024); The Irreplaceable Human, Louisiana Museum of Modern Art (2023–24); open stacks, The Common Guild, Glasgow (separat, 2023); the engine, The Douglas Hyde Gallery, Dublin (separat, 2020); Phantom Plane / Cyberpunk in the Year of the Future, Tai Kwun Contemporary, Hong Kong (2019); og fire separatutstillinger med mother's tankstation, London, senest clock speed (the world on time) (2022).
De hadde det toårige CREATE-residensoppholdet ved Chisenhale Gallery, London, som ble avsluttet med separatutstillingen user, space (2016); vant Frieze Artist Award i 2016; og ble tildelt Luma Arles Residency (2018). I 2026 ble de utnevnt til Artist in Residence ved Yonder, Niels Bohr Institutet, Københavns Universitet. Arbeider finnes blant annet i samlingene til Louisiana Museum of Modern Art, Tate, Mudam og Irish Museum of Modern Art.
Representert av mother's tankstation, Dublin / London.
Amir Guberstein
Amir Guberstein (f. 1985, Ra'anana, Israel) er en israelskfødt maler som bor og arbeider i Brooklyn, New York. Han studerte ved Berlin University of the Arts (Universität der Künste Berlin), der han fullførte både en BFA og en MFA, sistnevnte i 2013, før han bosatte seg i New York. Han deltok i Aldeas International Residency i Bergen, Norge (1. oktober – 1. november 2014), sammen med Yuri Pattison, Wyatt Niehaus og Jacob Riddle, og kohortens arbeider ble vist i gruppeutstillingen "4 Artists in Residence" på Galleri Christinegaard.
Guberstein arbeider innenfor en ekspresjonistisk og abstrakt tradisjon og bygger hvert maleri rundt en sentral gest. Han blander gesso og akryl med sand samlet fra hjembyen sin i Israel og fra Vestbredden, og legger deretter inn ufattbar tekst — ofte transkribert fra den bibelske Klagesangene (Eicha) — sammen med spor av lys pastell. Verkene trekker på personlig og kollektiv jødisk historie og mytologi, samtidig som de motsetter seg et fast politisk utsagn, og posisjonerer selve maleriet som noe nærmere bønn eller indre oppgjør enn erklæring.
Hans separat- og gruppeutstillinger omfatter "Lamentations", hans første separatutstilling i New York, på FIERMAN (2019), som han også produserte en likelydende kunstnerbok til; tomannsutstillingen "Good Friends" med Przemek Pyszczek på FIERMAN (2022); samt presentasjoner hos Llano, Mexico City; Broadway Gallery, New York; South of the Tracks / SAMUEL Gallery, Chicago; New Art Projects, London; og Caves Art Center, Taipei. Maleriene hans er omtalt i Artforum, og nyere arbeider i hans pågående serie "Lamentation" er dokumentert så sent som i 2025.
Representert av FIERMAN (New York) — hans primære utstillingsgalleri; ikke formelt beskrevet som eksklusiv representasjon.
Jacob Riddle
Jacob Riddle (f. 1988) er en tverrfaglig kunstner, kurator og pedagog hvis praksis sporer forbindelser mellom teknologi og den naturlige verden. Med bakgrunn fra bygge- og arbeidernæringer og en oppvekst i kalksteinsbekkene i Appalachenes utløpere, arbeider han på tvers av levende bilder, skulptur, installasjon, generativt bildemateriale og nettbaserte former, og tar for seg arbeid, klasse, automatisering, verdi, kapital, fysikalitet og virtualitet. Han har en BFA fra University of Cincinnati og en MFA fra Syracuse University (2016).
Tilbakevendende verk engasjerer seg direkte i maskinlæring og bildekultur: *DPM∧GAN* bruker generative adversarielle nettverk til å produsere kamuflasjemønstre som kan ses gjennom utvidet virkelighet, og opphever skillet mellom det naturlige og det syntetiske, mens pågående prosjekter som *OnlyGANs*, *.jpg*, *.jpgPrinting* og *Concrete Virtuality* utforsker digital materialitet og representasjon på nett. Verkene hans inngår i Rhizome ArtBase ved New Museum, New York, og i PAMAL-samlingen ved École Supérieure d'Art d'Avignon.
Riddle har stilt ut og gjennomført residensopphold vidt og bredt i USA, Mexico, Japan, Norge, Finland, Italia, Belgia, Frankrike, Polen, Nederland og Australia. Norske og nordiske engasjementer inkluderer det internasjonale residensoppholdet ved Aldea i 2014 (sammen med Yuri Pattison, Wyatt Niehaus og Amir Guberstein), samt Flaggfabrikken i Bergen og Rodbianco i Oslo, i tillegg til Arteles i Finland. Nylige visningssteder inkluderer Contemporary Art Center i Cincinnati, Babylon Contemporary i Kansas City, École Supérieure d'Art d'Avignon og Dom Funkcjonalny i Warszawa.
Han er aktiv både i akademia og i atelierpraksis, og har undervist som Assistant Professor (Career Track) i Digital Technology and Culture ved Washington State University og som gjesteprofessor i Art & Technology ved University of Oregon. I 2026 ble han utnevnt til Marva and John Warnock Artist in Residence ved University of Utah, med tilhørende kunstnersamtale og utstilling ved Utah Museum of Fine Arts; nylige verk inkluderer skulptureserien *Degenerative Chair*.
Wyatt Niehaus
Wyatt Niehaus (f. 1989) er en amerikansk kunstner bosatt i New York, hvis arbeid spenner over bilder, objekter, video og essayistisk skriving. Praksisen hans dreier seg om produksjon og sirkulasjon av visuell kultur innenfor markedets rammer, og stiller ofte spørsmål ved de underforståtte premissene for medium, merkevarebygging og selskapsestetikk. Ved siden av atelierarbeidet har han skrevet om automatisering, postarbeid og nettverkskulturer, med tekster publisert i *International Journal of Art, Culture, and Design Technologies* og *Unlike Us Reader* (Institute of Network Cultures, Amsterdam).
Niehaus vokste fram innenfor det post-internett-/konseptuelle miljøet på begynnelsen og midten av 2010-tallet, og stilte ut fra rundt 2013–14 i New York, Paris og Chicago. Videoverket hans *Body Assembly – White Exteriors* stammer fra denne perioden, og i 2014 hadde han separat- og gruppepresentasjoner, blant annet *Lights Out 2014 Interiors — Germany/Italy/UK* ved Retrospective Gallery, Hudson, og gruppeutstillingen *HUMAN/EVOLUTION/MACHINE* ved Galerie Hussenot, Paris. Arbeidet hans har vært vist i en gruppeutstilling ved Whitney Museum of American Art og er blitt omtalt av *Hyperallergic*.
I nyere tid har han fortsatt et internasjonalt utstillingsprogram. Separat- og duoprosjekter omfatter *After the Gold Rush* ved BOOKS at, Amsterdam (2023–24); *Virus of Participation (Lecce Configuration)* med Noah Barker ved Progetto, Lecce (2022); og en presentasjon i 2025 med Stefano Faoro og CS Leigh, *Fellow Travelers*, ved Empire, New York. I 2025 ble arbeidet hans også vist i en gruppeutstilling organisert av BOOKS at og holdt hos Brunette Coleman, London. Han har hatt et residensopphold ved Eyebeam, New York.
Ingen enkelt galleri bekreftet; nylige presentasjoner med Empire (New York) og BOOKS at (Amsterdam).